Wicca - heksenes religion

Dagens wicca har sine røtter i den opprinnelige fruktbarhetskultus, i førkristne mysterie-religioner og i den okkulte tradisjon generelt. I sin “moderne” form begynte wicca å bli kjent i begynnelsen av 50-årene, da engelske Gerald Gardner ga ut sin første bok om wicca.

I wicca har vi ingen “bibel”, ingen dogmer, borsett fra ett: Gjør hva du vil, så lenge du ikke skader noen. Derfor vil man finne store forskjeller fra coven til coven, fra sirkel til sirkel, fra heks til heks. Heksene er individualister, og en annen heks ville sikkert sagt eller svart annerledes enn jeg. Likevel er det en god del vi har felles, og jeg vil her ta for meg det som er felles for de fleste hekser.

Gudsbegrepet

Gudinnen

Gudinnen har også mange aspekter, mange ansikter, og disse er først og fremst knyttet til Jorden / Jordgudinnen / Moder Jord / Gaia, og til Månen. Som Månegudinne er hun representert ved Månenes tre faser: nymåne, fullmånen, nemåne/svart måne.

Nymånen representerer jomfrugudinnen, den unge kvinnen, den frie og ubundne, og gudinnenavn man gjerne benytter her, er Diana, Idun, Aradia.

Fullmånen representerer kjærlighets- og fruktbarhets-gudinnen, moren, og gudinnenavn her kan være f.eks. Afrodite, Venus, Frøya, Frigg, Isis, Nerthus.

Nemånen eller svart måne representerer den gamle vise, dronning i dødsriket eller underverdenen, og navn her kan være Hecate, Hel, Cerridwen.

Før kristendommen hadde dyrkelsen av Isis bredt seg over store deler av Europa, og på mange måter byttet man Isis ut med Maria, noe man også kan se gjenspeilt i kunsten, om man studerer bilder av Isis med Horus-barnet på fanget, og bilder av Maria med Jesus-barnet på fanget. I kristendommens første tid forholdt nok mange fler (av vanlige folk) seg til Maria enn til Jesus, for hun var en mor, mens han var en fjern himmelfyrste. Tallet tretten ble et “ulykkestall”, for det var forbundet med Månen, - tretten fullmåner
i året, og dermed med gudinnedyrkelsen som skulle utryddes, - og tilsvarende negativt med kvinnens tretten “urene” perioder i året.

Guden

Som Solgud kjenner vi ham som Osiris (og i religionsvitenskapelig forstand er også Jesus en solgud).

Som den Hornede Frukbarhetsgud kjenner vi ham som Pan, Herne, Kernunnos, Frøy. (Fra meget gammelt av har horn vært symbol både på fruktbarhet og guddommelighet.) Det er vel dette aspektet ved Guden som de kristne etterhvert forente med Djevelen og Satan
i sitt verdensbilde, for den kåte og livsglade Pan måtte for all del undertrykkes i deres seksualfiendtlige verden.

Som Den Mørke Herre kjenner vi ham som Hades og Pluto.

Innvielser

Noe av det som kjennetegner en mysteriereligion, er at du her ikke har noe presteskap som forvalter kontakten med det Guddommelige for deg. Gjennom innvielsen blir du ditt eget presteskap. En kvinne som blir innviet i wicca, blir innviet til prestinne og heks, - en mann blir innviet til prest og heks.

Det å gå igjennom en innvielse betyr å sette i gang en åndelig, sprituell oppvåkning, og det betyr også å gi seg ut på en psykisk/psykologisk reise i sitt eget indre. Det er ingen tilfeldighet at de fleste mystiske og magiske tradisjoner har “Kjenn deg selv” som et av sine viktigste aksiomer!

Innvielser virker som døråpnere, de utvider bevisstheten på mange måter. Innvielser er alltid også en symbolsk død og gjenfødelse, og ikke nødvendigvis bare symbolsk, - man legger av seg sitt gamle jeg og begynner på noe nytt. Innvielser setter alltid igang prosesser og forandringer i ens liv, på de indre plan, og svært ofte også på de ytre plan. Dette bør man absolutt være klar over før man bestemmer seg for å ta en innvielse, for det er viktig at man er rede til å ta imot eller gå igjennom disse prosessene og forandringene, som ikke nødvendigvis bare behøver å være så lystelige.

Men ved å bli innviet, vil man også komme inn i en allerede eksisterende tradisjon, få kontakt med andre som holder på med det samme, og dermed få hjelp til å få kart og terreng til å passe sammen av folk som har gått de samme stiene før. Man vil få tilknytning til wicca sin gruppe-identitet eller “group-mind”, - man får en ny familie.
(En opplevelse som blir delt av de aller fleste som blir innviet i wicca, er følelsen av
å komme hjem.)

Man vil også få opplæring og innføring i mysteriene, og man vil få overlevert “Skyggenes bok”. “Skyggenes bok” inneholder bl.a. ritualer og oppskrifter, og den er på mange måter heksenes “kokebok”. (Navnet “Skyggenes bok” kommer ikke av, som mange tror, at det er noe “mørkt” og “farlig” osv. Det henspeiler derimot på at det skrevne ord aldri kan bli noe annet enn en skygge av den virkelige opplevelsen, den man får ved å gjøre eller delta i et rituale.)

Innenfor den tradisjonen jeg tilhører, er det også alltid en prestinne som innvier en mann, og en prest som innvier en kvinne (noe som også er med på å åpne for anima / animus hos vedkommende). Initiator vil også ofte fungere som en slags foreldrefigur i en viss tid etterpå.

Det sier seg vel nesten selv at dette ikke er noe som passer for alle. Før noen blir innviet, vil de som regel ha gått igjennom en opplæringsperiode på minst et år og en dag. Det betyr bl.a. at de må være ganske så sikre på at det er dette de vil, og initiator må føle seg rimelig sikker på at dette er det rette for vedkommende. (Å gardere seg 100% mot feilvurderinger er selvfølgelig umulig!)

Organisering

Noen ganger møtes også forskjellige coven og f.eks. feirer en sabbat sammen, og i flere år har det vært pan-europeiske samlinger om sommeren, der man gjør ritualer sammen, utveksler ideer og erfaringer, holder workshops og feirer og fester og nyter å være sammen med likesinnede. Her kommer det folk fra alle samfunnslag og de forskjelligste stillinger i samfunnet. Wicca er ikke noen new-age ungdomsbevegelse (som mange later til å tro). Aldersspredningen er fra atten til langt over sytti, og flertallet er absolutt det man vil kalle godt voksne mennesker.

I et coven jobber man ganske tett innpå hverandre og kommer veldig nær hverandre. Vi kler av oss for hverandre både fysisk og psykisk. Derfor er det meget viktig at “kjemien” stemmer, - like viktig som i et parforhold. Derfor er det heller ikke alltid like lett å bli opptatt som medlem av et coven. En del hekser foretrekker også å jobbe alene, eller gjør det fordi det ikke finnes noe coven i nærheten som de kan bli medlem av.

Ritualer

Vi har sabbatene - de åtte årstidsritualene - som er nært knyttet til syklusene i naturen (jeg skal komme tilbake til dem). Vi har innvielsesritualer, og overgangsritiualer ved fødsel, håndfesting og død. Vi har fullmåneritualer og healingritualer, renselsesritualer og ritualer for kontakt med elementene. Egentlig er det bare fantasien og lysten som setter grenser, og alle utvikler etter hvert sine egne ritualer, både individuelle og grupperitualer.

Alle ritualer foregår i et renset og hellig rom. Vi skaper et tempel, fortrinnsvis ute
i naturen (og sånn sett er hele Naturen vårt tempel), men også innendørs når det er problematisk å være ute. Vi trekker vår sirkel, og det er innenfor sirkelen vi jobber og gjør våre ritualer, og sirkelen er noe vi alle har felles.

Alle ritualer foregår på minst to plan, - det ytre, det du faktisk konkret gjør, og på det indre plan hos hver enkelt som deltar. Deltagelse i et rituale betyr så og si alltid også
å gjøre en indre reise. Hensikten med å gjøre ritualer er å opprette kontakt med det Guddommelige i oss selv og utenfor oss selv. Rent ytre sett vil de ofte framstå som dramatiseringer av gamle myter og legender.

Det å gjøre disse ritualene sammen gjør også at vi åpner oss veldig for hverandre, at vi ser hverandre på en annen måte, kjenner slektskapet, enheten, - vi blir glad i hverandre, - noe som også gjenspeiler seg når vi er sammen ellers. Vi kler av oss både fysisk og psykisk og legger av oss alle masker. Ritualene utvider bevisstheten, utvider sansene. Det blir ikke lenger mulig å skjule noe for hverandre. (Det er ganske deilig befriende!)

Ritualene sender en også ut på en psykisk reise i løpet av året. Man lærer seg selv bedre å kjenne, og dermed også andre. Det øker forståelsen for andre, hvorfor de handler som de gjør, hvilke prosesser de går igjennom.

Alle ritualer hos oss er også en fest! Vi feirer livet og døden, livskreftene og kjærligheten.

Sabbatene

Samhain, - natt til 1.november.(Halloween; Alle-helgens-natt.)

Samhain er den siste høstfesten og danner på mange måter overgangen mellom høst og vinter. Grøden er for lengst i hus, og det er slaktetid. Høstens løv har stort sett falt til jorden og dekker over frø som ligger i jorden og blir vernet av den til de skal bli neste års spirer og grøde.

Guden framstår i sitt aspekt som Den Mørke Herre, hersker over død og gjenfødelse (Hades, Pluto). Gudinnen framstår som underverdenens dronning ved hans side, eller som Volven, den gamle vise konen (Månens ne-aspekt) (Hel, Hecate).

Samhain blir ofte sett på som heksenes nyttår (fra gammel keltisk tradisjon). Det er den natten i året da sløret mellom verdnene er på sitt tynneste. Da inviterer man de døde til
å komme og ta del i ritualene og festen. (Dette er også lenge blitt feiret i katolske land, men nå ser vi også her i vårt protestantiske Norge at folk har begynt å tenne lys på gravene til sine kjære denne dagen eller natten.) Det er også den natten i året som egner seg best for divinasjon (alle former for “spådomskunst”).

Med vinterens komme går vi også inn i en mer stille og innadvendt periode. Det er en tid for visdom og meditasjon.

Yule - jul. (Vi staver det gjerne “yule” for å skille det fra den kristne jul.) Vintersolverv -21. desember, midtvinter, årets lengste natt. Solen snur, det går mot lysere dager. Gudinnen føder Solbarnet, - lyset blir født. - Gjenfødelse.

Imbolc - 2. februar. (Kyndelsmesse, lysmesse.) Etter vår gamle primstav er dette den første vårdagen. Vanligvis ser det ikke så veldig “vårete” ut i begynnelsen av februar her hos oss, (det hender det er kommet noen snøklokker). Men det Imbolc representerer, er håpet, vissheten om alt som ligger gjemt i jorden og venter på, eller allerede har begynt,
å spire.

Vi feirer at Gudinnen kommer tilbake fra sin tid som Dronning i underverdenen, og hun framstår her i sitt jomfruaspekt (Idun, Artemis,Diana, Aradia). Guden er Skogenes Konge, Pan, den unge, viltre og lystige.

Vårjevndøgn - 21.mars. Dag og natt er like lange. Gud og Gudinne,lys og mørke, feminint og maskulint er ett. Gudens varme (Solen) gir mulighet for Moder Jords fruktbarhet. Vi sår vårens første frø.

Beltane - natt til 1.mai (Valborgsnatt). Både Guden og Gudinnen framstår i sine kjærlighets- og fruktbarhets-aspekt, og Beltane markerer en fruktbarhetsfest der Gud og Gudinne hengir seg til hverandre i hellig og ekstatisk union som er vilkår for all vekst og kreativitet.

Midtsommer - (sommersolverv) 21. juni. Årets lengste dag. Solguden er på høyden av sin kraft. Gudinnen, Sommerens Dronning, bærer Solens Barn under sitt hjerte. Hele naturen står i sitt fineste blomstrende skrud, - alt er fruktbart. Det er en gledens fest, men samtidig vet vi at nå blir dagene kortere, og for å kunne kjenne glede må vi også kjenne sorg.

Lammas - 1. august. Det er høst. Innhøstingen står for døren, kornet skjæres. Guden framstår som Kornkongen, - han er ett med kornet. Gudinnen begynner å stå fram i sitt mørke aspekt. Hun kommer med sin sigd, og Guden ofrer seg frivillig av kjærlighet og lar sin kraft gå inn i kornet. Gjennom sitt offer gir Guden oss brødet, som er symbol på evig liv og gjenfødelse, og neste års såkorn. Guden skifter nå aspekt og blir Den Mørke Herre.

Høstjevndøgn - 21. september. Dag og natt er like lange. Lys og mørke er i balanse, men mørket er voksende. Naturen hviler. Guden og Gudinnen gir oss av sin fruktbarhets overflod. Vi feirer innhøstingen. Det vi sådde om våren, har vi nå høstet, enten det var fysiske eller psykiske frø, og nå kommer en tid for hvile og ettertanke. - Ved Høstjevndøgn bruker vi ofte legenden om Demeter og Persefone (der Persefone drar ned til undervereden til Hades).

Så er vi til bake ved Samhain, der vi startet.

Magi

Vi får ofte spørsmål om vi bruker “svart” magi, og om det ikke er farlig å jobbe med magi. Til det vil jeg svare at all kunnskap kan brukes både til noe positivt og til noe negativt (ta f.eks. fysikk), men man slutter ikke å tilegne seg kunnskaper av den grunn. De fleste hekser tror også på det man kaller “karmaloven”; dvs. at alt det du sender ut, vil du før eller siden få tilbake med tredobbel styrke (i dette eller neste liv), og da virker det jo unektelig ikke så fristende å sende ut en masse jævelskap. Det ligger som nevnt også i den eden vi alle avlegger ved vår innvielse, -gjør hva du vil, så lenge du ikke skader noen. Dessuten vil en ekte heks alltid strebe mot harmoni og balanse både i seg selv og utenfor seg selv, i naturen og i kosmos.

Møtene der vi jobber med praktisk magi, kalles gjerne esbater, og vil ofte også være fullmånemøter.

Dagens hekser

De fleste hekser tror på reinkarnasjon.

Vi tror ikke på eksistensen av noen ond åndsmakt eller djevel / satan. Vi opererer ikke med dicotomien ond / god. Vi bruker heller begrepene positiv / negativ (yin / yang), der “negativt” ikke er assosiert med “ondt”. (Ting må ødelegges for at nytt skal gro, på samme måte som bladene visner om høsten). Det viktige er å prøve å oppnå balanse.

Vi mener ikke at dette (wicca) er det eneste rette eller saliggjørende, - det finnes flere veier å gå, og denne passer absolutt ikke for alle. Vi går ikke ut og misjonerer, og vi tjener ikke penger på dette. Wicca er en tradisjon som i sin moderne form utgår fra Gerald Gardner og senere Alex Sanders.

Det finnes også andre tradisjoner, f.eks. “tradisjonelle” hekser, der det har gått i arv
i familier over generasjoner. Det finne dianiske hekser, som er rent Gudinne-orienterte
og rene kvinnegrupper (ofte lesbiske). Vi har hekser som følger amerikanske Starhawk, og det sitter nok også en god del alene- og selvinitierte hekser rundt omkring på haugene
i vårt langstrakte land

Med andre ord, - bålene brenner, det bobler i grytene, og ser du godt nok etter, får du kanskje øye på oss når vi flyr avgårde på kostene våre!

[Karinas Blizz] | [neste (lysmagi)]